Jeg sitter i engelsktimen og vi går igjennom et dikt om død og sorg.
Jeg kom til å tenke på hva jeg har mistet som var meg kjær, og det var ikke noe å tenke på i det hele tatt. En stemme jeg har hatt i hodet siden han dødde i 2008, et smil som brenner seg inn i hjernen min. PER VESTBØ REILSTAD.
Den dagen jeg fikk høre om ulykken ødela meg helt, jeg var knust i måneder, og klarer enda ikke å legge det fra meg. Jeg ber til Gud hver dag om at han skal ha det bra. Jeg ser på bildet på veggen på rommet mitt av verdens søteste gutt, hver dag før jeg legger meg. Jeg er knust.
Per var en god venn, vi snakket mye sammen og jeg husker, bedre enn noe annet, det siste han sa til meg:
ME SNAKKES PÅ MANDAG NINA.
Men, NEI, det gjorde vi aldri, vi snakket aldri mer enn det.
Lørdag 24. Mai 2008, skjedde det verste en kan tenke seg, Per skulle i butikken, og tok traktoren sin ned til Kaien hvor butikken lå. Gutten på 17 år, mistet kontroll over traktoren. Han landet på bakken med traktoren over seg og døde momentant. En gutt som spredde glede, en gutt som alltid hadde et smil rundt munnen og snakket med alle. Uansett om han likte dem eller ei, en gutt som elsket livet. En gutt som ikke hadde trengt å død den lørdagen, den gutten mistet livet. Mistet livet for det aldri var en regel å bruke “bilbelte” i traktoren.
Jeg savner deg, hver dag. Og savnet blir bare større.
Vi vil aldri glemme deg Per.
